Men de stumme trøstet seg som best de kunne ved å være sammen med sine. De lærte seg å mestre sin stumhet på en slik måte at nesten ingen som ikke selv var stum, kunne merke at de var stumme. De var med andre ord vel tilpasset datidens samfunn og kunne gjøre nytte for seg på de fleste områder.
Etter hvert søkte de stumme sammen i egne organisasjoner og opprettet egne møtesteder. "Problemet" var at de stumme kunne høre. Men uansett hva de prøvde, så kunne de ikke få ut en eneste lyd.
Men de skulle så gjerne ville synge. Noen av dem tok mot til seg og meldte seg inn i et sangkor. Etter en kort stund ble det jo oppdaget at de var stumme og ikke hadde noe i et sangkor å gjøre. Det oppsto da en voldsom diskusjon om hvorvidt disse menneskene skulle diskrimineres og kastes ut av sangkoret bare fordi de var stumme. De var jo likeverdige mennesker på alle andre måter og burde ha lik rett til å være med i sangkoret på linje med alle andre.
Ledelsen i sangkoret og alle medlemmene ønsket ikke å ha de stumme med. Men det fantes lover i landet som sa at ingen måtte diskrimineres på grunn av at de var stumme. Så de stumme fikk til slutt være med i sangkoret.
- Hva blir det neste, sa lederen av sangkoret, at homofile skal gifte seg i kirken?