Før nødetatene kom til stedet, reddet lokalbefolkningen, hyttefolk og feriegjester ungdommer opp fra vannet og tok vare på dem på land.
Samfunnssikkerhetsforsker Stian Antonsen ved NTNU Samfunnsforskning har sammen med flere kolleger snakket med mange av dem som bidro ved Utøya under terrorangrepet.
– Det som overrasket meg, var at det ikke foregikk så mange tanker og vurderinger. De havnet bare rett i handling. Det var en respons som skjedde på automatikk, det var ikke noe alternativ, sier han.
Samarbeid mellom åtte land
Lite forskning er gjort på sivilbefolkningens innsats 22. juli, ifølge Antonsen.
– Det har vært forsket mye på nødetatenes rolle og selvfølgelig på ofre og pårørende, men vi fant få som gikk på hjelperne, eller hva man skal kalle dem. Vi mangler jo til og med et språk for å snakke om de, sier han.
Forskningen er en del av et større EU-prosjekt hvor åtte land ser på vanlige innbyggeres rolle i motstandskraften mot store katastrofer.
Foruten Norge deltar Sverige, Frankrike, Spania, Italia, Israel, Belgia og Romania. Både naturkatastrofer, som jordskjelvet i Italia i 2016, store ulykker og andre terrorangrep skal undersøkes.
Dugnad
Framover skal de sammenligne de ulike hendelsene, og målet er at forskningen kan danne et grunnlag for samfunnssikkerhet og beredskap. En avgjørende forutsetning for beredskapen er nemlig å forstå kulturen i et samfunn, mener Antonsen. Det som fungerer i ett land, fungerer nødvendigvis ikke i et annet.
Antonsen mener at de store krisene forteller mye om et samfunn.
– Jeg syns det går en linje mellom det vi opplevde 22. juli, og et scenario som en pandemi. En del strukturer blir tydelige når man virkelig blir satt under press. Der syns jeg at pandemien har lært oss mye.
Han viser til daværende statsminister Erna Solbergs tale 12. mars 2020, da Norge stengte ned.
– Det tok ikke mange minuttene før ordet dugnad kom. Prøv å oversett ordet til svensk bare, det er vanskelig, og det blir ikke lettere jo lenger vekk man reiser. Det forteller noe om kollektiv handling i norsk kultur, sier Antonsen.
Avgjørende innsats
Koronatiltakene ville vært verdiløse dersom nordmenn ikke overholdt dem. Det handler om villigheten til å stille opp for hverandre, mener Antonsen. Dette er viktig også i andre typer kriser.
– Det vil alltid gå tid fra noe skjer og til hjelpen kommer. Da er man overlatt ikke bare til seg selv, men også til hverandre.
Under terrorangrepet på Utøya ble innsatsen fra sivilbefolkningen avgjørende.
– Vi snakker om et hundretalls mennesker som mer eller mindre spontant utgjorde en beredskapskjede. De som var ute i båt, gjorde en fantastisk innsats, og på land ble det gjort en like viktig innsats. Det var alt fra ei hånd over skuldra til forbinding av sår, og til å bli frakta til Sundvollen og bli tatt hånd om her, sier Antonsen.
Over hundre hjelpere
Flere kunne også bidra med viktig informasjon til politiet.
– Folk kjente igjen lyden av to våpen, en rifle og revolver. De kunne svare på om de hørte at våpnene ble avfyrt samtidig eller med pause imellom, som kunne si noe om det var én eller flere gjerningsmenn, sier Antonsen.
Hjelperne som bidro 22. juli, gjør Antonsen optimistisk.
– De gjør det på ryggmargsrefleks og med risiko for seg selv for å hjelpe andre. Det var over 100 av dem og bare én gjerningsmann.
