Mitt navn er Sebastian Camacho Okshovd. Jeg er en ung herre på 25 år, og da jeg var tre år tok livet mitt en brå, men positiv, vending. Jeg var så heldig å bli adoptert til dette langstrakte landet like under polarsirkelen. Historien min starter som de fleste adopsjonshistorier, da et ungt par fant ut at de ville ta til seg et barn fra «den tredje verden». Hva kunne vel være bedre enn å gi et barn som ikke hadde noen muligheter i fødelandet, en fremtid i velstående Norge?

I 1991 setter paret seg på flyet som skal ta dem til Colombias hovedstad: Bogotá. Gutten de skal hente kommer fra byen Cali og har navnet Sebastián Camacho. Han kommer fra en av byens «dårlige strøk», og har vært mye syk ettersom han ble født to måneder for tidlig. Paret vet ikke så mye om hans bakgrunn, annet enn at hans biologiske mor ikke har hatt det lett, og at han har flere søsken. De lykkelige foreldrene som nå har fått sin etterlengtede sønn, vender så snutene hjemover igjen – til Norge og Valdres. Etter dette skal paret adoptere ytterlige tre barn; enda en gutt fra Colombia og to jenter fra Kina.

Colombia i hjerterota
I dag, 23 år senere, sitter jeg her i Oslo. Mye har skjedd på kort tid etter at jeg bestemte meg for å søke etter min biologiske familie i 2014. Hvorfor satte jeg i det hele tatt i gang med dette halsbrekkende prosjektet? Vel, jeg tror det var fordi jeg på mange måter ikke føler meg hel. Jeg tror at selv om jeg ikke var gamle karen da jeg forlot mitt vakre fødeland, så sitter likevel Colombia fast i hjerterota.

Jeg har alltid vært stolt fordi jeg har brun hud, sorte øyne og sort hår. Min mor har fortalt meg at jeg helt siden jeg kom til Norge, har vært «trukket mot» mørke mennesker. Jeg ville gjerne også omgås flere som var som meg, derfor bestemte jeg meg for å melde meg inn i en forening for adoptere colombianere: Norsk-Colombianos Forening. Det er noe av det lureste jeg har gjort, for jammen har vi det veldig hyggelig når vi møtes! Gjennom årene har jeg også tenkt mye på dette med identitet og røtter. Lengselen etter å finne ut mer ble som en ild som bare brant kraftigere og kraftigere i meg hver dag.
 
60 sider
Letingen etter min biologiske familie startet med å kontakte det colombianske barnevernet: Instituto Colombiano del Bienestar Familiar (ICBF). Jeg spurte om de kunne hjelpe meg i prosessen, og det kunne de jammen meg, for det tok ikke lange tiden før en pakke ankom i posten med hele 60 sider som handlet om meg og mine første år. Dette var papirer hverken jeg eller mine foreldre visste eksisterte. Med så mange papirer om ens fortid kommer det mange spørsmål. Og jeg ble bare mer og mer besatt av å finne mine biologiske foreldre og slektninger.

Jeg sendte papirene til en god venn som også er fra Cali, men som ikke er adoptert. Han skulle til byen ved juletider 2014, og ville bruke papirene i et forsøk på å spore opp familien min. Den julen må jeg ærlig innrømme at jeg var veldig spent, men ikke på grunn av gavene eller forventninger om all den gode maten. Jeg ventet nemlig på en større gave, og jeg var på telefonen konstant for å høre om Carlos hadde funnet ut noe.

Jeg hadde funnet meg selv
Og gaven den kom, og aldri har noe gjort meg mer glad og nervøs på samme tid. Jeg hadde funnet min biologiske familie – jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte – jeg tror jeg gjorde litt av begge deler. Det viste seg at Carlos hadde gitt papirene mine til politiet. Etter to ukers leting klarte de til slutt å spore opp faren min. Han var overlykkelig da han hørte at jeg ville ha kontakt. Han hadde aldri trodd at han skulle få se meg igjen. Endelig hadde jeg funnet noen på andre siden av jordkloden med samme blod i årene som meg! Ikke bare hadde jeg funnet dem; jeg følte også at jeg på en måte hadde funnet meg selv.

Siden da har jeg snakket med pappaen min, tanter og onkler opptil flere ganger på Skype. Takk Gud for Skype! Å se at jeg er så lik pappaen min er og har – siden første gang jeg fikk se ham – vært en veldig emosjonell opplevelse.

Støttende familie
Familien min i Norge har hele veien vært støttende, selv om de først understreket at det kunne være vanskelig å finne slektninger i Colombia, siden jeg ble født inn i fattigdom. Vel, heldigvis tok de feil! Ellers er jeg så heldig å ha hele tre adopterte søsken. Det er det ikke mange som har, og selv om søsknene mine ikke er så interessert sin egen bakgrunn, synes de det er spennende å følge med på min historie.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg nok ikke vil føle meg absolutt hel før jeg har fått reist til Colombia og hilst på familien min der. Det at jeg har fått se dem og snakke med dem på Skype, har likevel vært et stort skritt på veien. Jeg vil gjerne takke både Norge og min familie for at de har tatt så godt vare på meg. Og takk til deg, kjære leser, for at du tok deg tid til å lese historien om hvordan Sebastian fikk en familie – både i Norge og Colombia.

Artikkelen sto på trykk første gang i magasinet "Adopsjonsforum" nr 3 2015