Tomheten i gatene omkring, noe som er typisk for Hønefoss sentrum en tidlig lørdag formiddag, passet godt inn i denne settingen.
Til en viss grad kan jeg forstå at de som ikke opplevde tragedien på nært hold, ønsker å se filmen om hendelsene den 22.juli for snart sju år siden.
Etter å ha fulgt hendelsen via politiradio minutt for minutt og blitt lamslått av den første rapporten fra politimannen som observerte 16 drepte i vannkanten, for deretter å nærmest befinne meg i svime etter hvert som den fulle og hele sannheten ble formidlet, ville aldri ha satt mine ben i en kinosal hvor noe i nærheten av dette blir vist.
Jeg kan på ingen måte se på en slik film som noe annen enn muligheten til stor egenoppmerksomhet pakket inn i 20 lag gavepapir med påtrykk som forteller om alternative motiv.
Beklager.